Stadions historie
Mye har skjedd siden jordbanen på Haukelandsmyren ble anlagt og Stadion bygget i 1919.
STADION I 1958: Slik så Stadion ut da klubben fylte 50 år i 1958.
Det var Branns stifter Christen K. Gran som selv hadde ideen og tok initiativet til at Brann Stadion skulle bygges. Han var medlem av idrettsplasskomitéen i kommunen og foreslo kjøp av Fridalen som et fremtidig område for fotballbane og idrettsplass. Ideen ble visstnok mottatt med skuldertrekk i idrettsplasskomitéen, og Gran bestemte seg for å forsøke å realisere planen på en annen måte, nemlig ved at Brann skulle få sitt eget anlegg.
Brann la etter hvert inn et bud på 2500 kroner for et område i Fridalen, nærmere bestemt der hvor Haukelandsmyren lå. Eierne av området var et selskap som hadde kjøpt opp store eiendommer for å tjene penger på disse. Budet ble avvist, og etter lange forhandlinger måtte Branns forhandlere til slutt by hele 4500 kroner pr mål. De kjøpte først 30 mål, og etter hvert hele 80 mål.
En hovedårsak til at dette lot seg gjøre, var at Gran selv, sammen med en av de andre stifterne av klubben, Birger Gjestland, bidro med 30.000 kroner hver. Listen over andre private givere ble lang etter hvert, og spesielt byens skipsredere bidro.
Ble åpnet i 1919
Planene ble realisert i 1918 og Stadion åpnet året etter. Det skjedde 25. mai 1919 ved at Brann spilte åpningskamp mot det norske landslaget. Landslaget vant 6-2. Rapportene forteller at kampen ble spilt i «øse pøse plask» og at festen på Logen etterpå var minst like fuktig. «Den som sier han kom edru hjem er ikke sanndru», står det i Branns jubileumsbok fra 1938.
Til tross for pengegavene ved oppstarten hadde Stadion en gjeld på 275.000 kroner. Den var tyngende. Banen var bygd på Haukelandsmyren, og det ble dyrt å bygge og vedlikeholde en førsteklasses bane der. I 1927 ble det iverksatt en økonomisk redningsaksjon for å unngå at banken skulle overta anlegget. Og nok en gang valgte ulike private givere å stille opp for klubben.
Med åpningen av Brann Stadion fikk byen også en moderne friidrettsbane. Det var nemlig løpebane der også. Det gjorde at sterke utøvere både fra byen og andre deler av landet meldte seg inn i Brann. Høsten 1927 ble det også satt opp «nogen ping-bong bord» i klubbhuset på Stadion, og det skapte aktivitet i lokalene på vinterstid også.
2. verdenskrig satte sine spor på Stadion ettersom aktiviteten ikke kunne pågå som normalt under okkupasjonen. Gressbanen var dårlig ved krigens slutt, løpebanen var heller ikke helt som den skulle og det var lekkasje i tribunetaket. På dette tidspunktet hadde kommunen overtatt anlegget, men mange kjempet for å få til et tilbakekjøp. Klubben hadde 800 medlemmer som hadde betalt sin kontingent i 1946, og arbeidet med å gjenreise både klubben og anlegget kom snart i gang igjen.
Ifølge Jan-Erik Larsen sin bok «Fra mål til ytterste fortvilelse» pågikk det arbeid med både utbedringer og påbygg på Stadion nærmest konstant. Når det var midler tilgjengelig forsøkte man å utvikle anlegget videre, eller i hvert fall forhindre forfall.
Solgte for å få lys
I 1964 ble et langt større steg tatt ved at den første tribunen som var bygget ble forlenget mot Løvstakken. Enkelte kalte tribunen for Kniksen-tribunen fordi den delvis ble bygget med midler som Kniksen og Co hadde spilt inn for klubben gjennom den sportslige suksessen i 1961-1963 da klubben vant sine to første seriemesterskap. Kostnadene til utbyggingen kom på 563.000 kroner. Da ble det også etablert en mer moderne treningssal under tribunen.
Tidlig på 1970-tallet ble behovet for flomlys på Stadion større. Cupmesterskapet i 1972 gjorde at det skulle spilles europacup året etter, og kravene til et moderne anlegg ble stadig større. Etter hvert ble det foreslått at kommunen skulle kjøpe deler av området rundt Stadion som ble brukt til trening, og at kjøpesummen skulle brukes til å etablere flomlys inne på Stadion. Etter en ekstraordinær generalforsamling med bare 59 fremmøtte ble det besluttet å selge deler av anlegget utenfor Stadion slik kommunen hadde foreslått.
Flomlyset kostet totalt 826.000 kroner og sto ferdig i 1973. Ikke så lenge etter sørget man også for å anskaffe en plastduk som skulle beskytte banen i dårlig vær. Den kostet 180.000 kroner, men ble delvis ødelagt etter bare to-tre sesonger i bruk.
1976 ble et flott år for Brann med cuptriumf, gode resultater i serien og økt tilstrømning av publikum på kampene. Da kom også diskusjonen om videre utbygging av Stadion opp. Antall sitteplasser var begrenset, og planene om å bygge en tribune på langsiden mot nord ble diskutert på styrenivå.
Samme år ble det montert tre meter høye gjerder bak mål på begge kortsidene. Begrunnelsen var en «økende udisiplinert oppførsel blant publikum». Gjerdene gjorde det vanskeligere for publikum å ta seg inn på spillebanen. Kasting av gjenstander var også et økende problem.
Ny tribune i gullsesongen
Tribunen mot nord ble bygget, og i mange år var det sitteplasser på øvre del og «Store stå» foran der den harde kjernen av syngende supportere samlet seg. Tribunen sto der frem til den ble revet og erstattet av Sparebanken Vest-tribunen i 2007. Samtidig ble denne tribunen etablert som ny hovedtribune. A-laget forlot garderobene og gymsalen på søndre langside og flyttet inn i moderne lokaler samme år som de vant Tippeligaen.
Sparebanken Vest-tribunen fikk flotte innendørs lokaler i tråd med nye krav fra publikum, spesielt fra bedriftsmarkedet. Det ble blant annet bygget VIP-losjer i 4. etasje, restauranten Brannbørsen i 3. etasje og Brannallmenningen i 2. etasje som en slags folke-VIP med skjenkeløyve.
Mediefasiliteter med arbeidsrom, pressekonfertanserom og intervjusoner ble etablert i 1. etasje. Kapasiteten på tribunen var 4354 sitteplasser.
I dag omtales den sittetribunen på sørsiden som Fjordkraft-tribunen. Den ble påbygd i tre faser. Midterste del på 1930-tallet, så vestre del som omtalt på 1960-tallet og østre del i 1997 som en forlengelse av tribunen. Rundt 2008 var planen å rive hele tribunen for å bygge en ny, inkludert sitteplasser i begge de tilstøtende svingene. Dessverre ble det både finanskrise og sportslig tilbakegang samtidig, og planene ble lagt på is.
Fjordkraft-tribunen hadde frem til 2017 en total kapasitet på 4553 sitteplasser + fem rullestolplasser. I tillegg var det et ståfelt foran tribunen som ikke var under tak. Kapasiteten her var 500.
Tribunen mot Inndalsveien var ståfelt helt til 1999. I mange år som en asfaltert bakke som ga brukbar sikt mot banen for alle som sto der. Så ble det bygd ny tribune der i 1999 som ga rom for nye lokaler for klubbens administrasjon. Idrettens Hus og et fysikalsk institutt flyttet også inn. Senere ble det kommunal barnehage i tribunen.
Kapasiteten er 3381 sitteplasser. Ståtribunen midt på nedre del av tribunen ble etablert før 2014-sesongen og har en kapasitet på 1000. Tribunen kalles fortsatt «Hansa» av noen på grunn av sponsornavnet den fikk fra starten av, men det offisielle navnet er Frydenbø-tribunen.
Den såkalte Klokkesvingen i øst var i alle år et rent ståfelt. Her ble det bygget ny tribune 2006 med 3898 sitteplasser, og i tillegg lokaler for Brannbutikken og klubbens administrasjon. Fra 2016 ble det også etablert medisinsk klinikk her. Den ble døpt BT-tribunen ved åpningen i 2006, og senere skiftet den navn til BOB-tribunen i flere sesonger. BT kjøpte tilbake navnerettighetene før 2023-sesongen, og nå heter tribunen igjen BT-tribunen.
Ble eneeier igjen
Fra 2002 til 2007 var Stor-Bergen Boligbyggelag sammen med Handelsbanken eiere av Stadion etter å ha reddet Brann fra konkurs. Banken slettet klubbens gjeld på 35 millioner kroner, mens boligbyggelaget overtok 51 prosent av aksjene.
Gjennom løsningsorientert samarbeid sørget partene for at Brann igjen ble eneste eier av Stadion i 2007. I årene etter viste det seg å være både en trygghet og en utfordring. Anlegget kostet, og med svake sportslige resultater og dårligere inntekter som følge av dette har rundt 20 milliioner kroner blitt brukt hvert år for å drifte anlegget og betjene gjelden.
Erstattet anleggets eldste tribune
Årene 2017-2019 ble viktige år for utviklingen av Brann Stadion. Mens hovedtribunen mot nord (Sparebanken Vest-tribunen) og mot øst (BOB-tribunen) hadde moderne fasiliteter, og Frydenbø-tribunen noen lunde moderne fasiliteter, var den gamle hovedtribunen mot sør (Fjordkraft-tribunen) utdatatert på alle mulige måter.
Den ivaretok ikke sikkerheten for publikum tilstrekkelig. Det miljømessige var heller ikke ivaretatt på en tilfredsstillende måte og fasilitetene var på ingen måte gode nok, verken for publikum på kampdag eller for utviklingsavdelingen som til daglig benyttet de gamle garderobene som klubbens A-laget forlot sommeren 2007.
Gjennom en kartlegging- og planleggingsfase over flere år kom man frem til en løsning som kunne gi klubben en ny tribune med moderne fasiliteter både for publikum og klubbens utviklingsavdeling. Det skjedde ved bygging av 288 hybler med plass til 338 studenter som ble videresolgt til Studentsamskipnaden i Bergen (Sammen) for 265 millioner kroner. Et slikt salg medførte at ni prosent av stadioneiendommen ikke lenger var Branns eiendom.
Medlemmene i Sportsklubben Brann sa ja til byggesaken på et ekstraordinært årsmøte 5. desember 2017. Deretter ble alle kommunale vedtak fattet slik at prosjektet kunne realiteres.
Slik ser Brann Stadion ut i 2019:
Bygget uten å øke gjelden
Brann konkluderte med at en kombinasjon av tribune, fasiliteter for Branns utviklingsavdeling og studenthybler var den beste økonomiske og praktiske løsningen. Det bygget på følgende resonnement:
- Brann fikk ny tribune og nye, nødvendige lokaler til utviklingsavdelingen (garderober, gymsal) uten at det belastet klubbens økonomi.
- Ved å ta de riktige grepene ble Stadion etter byggingen mer intim, med setene på Fjordkraft-tribunen mye tettere på spillebanen enn tidligere og med gjenbygde svinger som forbedret akustikken på kampdag.
- Det var stor etterspørsel etter studenthybler i Bergen på tidspunket da planene ble lagt, og Studentsamskipnaden ønsket en slik løsning og hadde finansieringen på plass. Studenthybler bidro heller ikke til vesentlig biltrafikk i det tettbygde strøket, og gjorde det enklere å få byggesaken godkjent.
- Brann trengte ikke ta opp lån for å bygge den nye tribunen. Kjøpesummen for studentboliger dekket kostnadene i prosjektet, slik at klubben fikk ny tribune og moderne fasiliteter for publikum og utviklingsavdelingen uten å belaste klubbens økonomi. Hele gildet kostet drøyt 250 millioner som ble dekket av salget av studenthybler.
Hele 2018-sesongen ble brukt til å bygge. Publikumskapasiteten i byggeperioden var 12.429, mot tidliere 17.686. Da anlegget sto ferdig og ble åpnet på første hjemmekamp i 2019-sesongen var kapasitet 16.750.
Bildet under i artikkelen ble tatt av fotograf Pål Bentdal under åpningen våren 2019 og viser hvor komplett anlegget nå fremstår med fire tribune og tre av hjørnene lukket for å skape et intimt anlegg.
Stadion-gjelden på godt over 150 millioner kroner har preget Branns klubbøkonomi i flere år. På årsmøtet i 2022 vedtok et stor flertall at Brann kunne selge de kommersielle delene av Stadion til Union, som ble både eier og ansvarlige for driften. Salget ble på over 200 millioner kroner, noe som førte til at Brann ble helt gjeldsfri.
FAKTA:
• Når man ankommer Stadion via Idrettsveien ser man skulpturen Sprinteren av Sofus Madsen på høyre side. Den ble avduket i 1930. I 1952 ble den flyttet fra innsiden av tribunen til parkeringsplassen utenfor den gamle hovedtribunen på sørsiden, der den sto helt til denne tribunen ble revet i 2018. Midler ble skaffet til veie ved innsamling blant idrettsfolk og idrettsinteresserte da skulpturen ble laget.
• På haugen utenfor Stadion, i Christie-parken, ble en statue av Roald «Kniksen» Jensen (1943–87), utført av Per Ung, reist i 1995.
• Årstad bydelsstyre vedtok i 2008 at plassen foran Stadions hovedtribune skulle hete Kniksens plass, og Branns administrasjon og supporterbutikk holder i dag til på Kniksens plass 1. Idrettens Hus på motsatt side har adresse Kniksens plass 3.
• Vinteren 2009 ble det lagt nytt gress på Stadion. Gresset kom fra York-området i England og ble rullet ut i midten av februar 2009. Det nye gresset inneholdt 99,3 prosent sand og 0,7 prosent jord, dette for best mulige vekstforhold. Det ble også lagt ned varmekabler samtidig. Gressbanen ble ikke god fra starten av, men fremsto etter hvert som en meget bra og velholdt bane.
• Det har likevel vært en pågående diskusjon om hvorvidt Stadion burde ha kunstgress, slik flere og flere banen både innenfor topp- og breddefotballen i Norge har fått.
Denne artikkelen er skrevet av Gorm Natlandsmyr, mediesjef i Brann. Den er oppdatert av medieansvarlig i Brann, Thomas Brakstad, i 2023.