Minneord om Jan Reidar Rasmussen

For oss jentene fra Sandviken er det vårt store forbilde og læremester gjennom de siste femti årene som har gått ut av tiden.

På 70-tallet startet det med å kjempe for jentenes treningstider, treningsforhold og garderobeplass. Jan Reidar ville ikke godta at vi ikke fikk spille fotball. Utallige timer ble brukt på å skrive søknader, jobbe med fotballkretsen og få et tettere samarbeid med fotballforbundet. Alt for at jentefotballen også skulle få plass. Det var ikke alltid enkelt, men Jan Reidar så alltid muligheter. Da Sandviken skulle delta i NM i 1978 og 1979, var det ikke tilgjengelig treningstid på Stemmemyren for oss. Men Jan Reidar fant et gressfelt bak mål som vel måtte kunne brukes? Det var riktignok et bekkalokk plassert på midten av banen, men den slags fikk ikke stoppe oss.

Jan Reidar hadde en enorm omsorg for alle jentene som startet med fotball i Sandviken. Og alle skulle få være med! Han sørget på sin diskrete og omsorgsfulle måte for at alle hadde råd til å delta på cuper og reiser. Og selvsagt var det Jan Reidar som startet den første fotballskolen og den første cupen for jenter i Bergen. Sandviken sin jentecup var landets største i mange år, og helt i Jan Reidars ånd, overlot han ansvaret for cupen til oss spillere etter hvert.

For ikke bare var Jan Reidar en god trener, han var også en fantastisk mentor. Han gav oss viljestyrke, holdninger og selvtilliten til å stå opp for oss selv. Vi var knapt ute av tenårene når han viste oss veien inn i idrettspolitikken. Han hjalp oss med forberedelser, skrive innlegg og ga oss gode råd før vi skulle på talerstolen både på Kretsting og Forbundsting. Det var ikke tilfeldig at Sandviken i en periode hadde mange jenter med sentrale verv i krets og forbund. Vi hadde verdens beste støttespiller i vårt arbeid for bedre vilkår for jentene. Og akkurat som Jan Reidar, skulle vi ikke ta et nei for et nei. At vi alltid ser muligheter og ikke begrensninger, har vi fått med oss fra han. Det er rørende å tenke på alt vi har fått til takket være den innstillingen. 

Etter at Marit kom inn i Jan Reidars liv, ble hun også en viktig støttespiller for oss. I 2021 fikk vi forespørsel om å ta kvinnelaget til Sandviken med inn i Brann. Jan Reidar var den første vi spurte om råd. Hans umiddelbare respons glemmer vi aldri: «Vi kan ikke stå igjen på perrongen når toget går». Selvsagt fikk han rett, vi har lagt ut på en fantastisk reise.

Det er fint å se tilbake på at Jan Reidar fikk oppleve reisen kvinnefotballen i Bergen har hatt fra Stemmemyren til Brann. Tenk at det som begynte med et bekkalokk på midtbanen for nesten femti år siden, nå handler om å spille jevnt med både Lyon og Barcelona: De to lagene som til slutt møttes i årets Champions League-finale. Det får du ikke til uten å se muligheter! 

I Bergen og på Stadion har vi som kom fra Sandviken nå fått det flotte navnet Stemmemyrsfolket, og av disse er svært mange tidligere spillere av Jan Reidar. Takk for alt du lærte oss, og alt du var for oss. Vi står på dine skuldre. Tusen takk.

Skrevet av Mette Hammersland.